25. Du kjenner vel Abner, sønn av Ner? Han kom hit bare for å lure deg og for å få greie på hvor du ferdes og hva du tar deg til.»
26. Da Joab kom ut igjen fra David, sendte han bud etter Abner og fikk ham til å snu ved Sira-brønnen. Men David visste ikke noe om dette.
27. Da så Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side i byporten som om han ville snakke uforstyrret med ham. Der stakk han ham i magen og drepte ham for å hevne sin bror Asael.
28. Siden fikk David høre om dette. Da sa han: «Jeg og mitt kongedømme er for alltid uten skyld for Herren i drapet på Abner, sønn av Ner.
29. La straffen komme over Joabs hode og over hele farsætten hans. Måtte Joabs ætt aldri være fri for folk som har utflod eller hudsykdom, som går med krykker, faller for sverd eller mangler mat.»
30. Joab og hans bror Abisjai drepte Abner fordi han hadde felt deres bror Asael i slaget ved Gibeon.
31. Så sa David til Joab og til alle som var hos ham: «Nå skal dere flerre klærne, ta på dere sørgedrakt og holde lik-klage over Abner.» Kong David gikk selv bak båren.
32. De gravla Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved graven hans, og hele folkemengden gråt med.
33. Kongen kvad en klagesang over Abner:Måtte Abner dø ¬som en niding?
34. Dine hender var ikke bundet,dine føtter var ikke lenket.Du falt som en faller ¬for ugjerningsmenn.Da gråt alle sammen enda mer over ham.
35. Siden kom de alle for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men han sverget: «Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned.»
36. Folket merket seg dette og syntes vel om det. Alt det kongen gjorde, likte de godt.