2. Da ble seiersgleden til sorg for hele folket; for også de fikk snart vite at kongen sørget over sønnen sin.
3. Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle inn fordi de har flyktet fra striden.
4. Kongen hadde dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn!»
5. Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa til ham: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine.
6. Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om høvdingene eller stridsmennene dine. Jeg forstår nå at dersom Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, så hadde du synes det var som det skulle være.
7. Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en større ulykke for deg enn alle de andre ulykkene som er kommet over deg fra ungdommen av og til nå.»
8. Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Alt folket fikk vite at kongen satt i porten, og alle kom og gikk fram for ham.Israelittene hadde flyktet hver til sitt.
9. Folk i alle Israels-stammene tok da til å trette med hverandre og sa: «Det var kongen som berget oss fra fiendene våre og fridde oss fra filisterveldet. Nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
10. Men Absalom, som vi salvet til konge over oss, er falt i striden. Hvorfor gjør dere nå ingenting for å hente kongen hjem igjen?»
11. Kongen fikk vite hva alle israelittene snakket om. Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ord: «Tal til de eldste i Juda og si: Hvorfor skal dere være de siste til å hente kongen hjem igjen?