8. Striden bredte seg over hele landet omkring, og skogen fortærte mer folk enn sverdet den dagen.
9. Det bar så til at Absalom kom rett imot Davids menn. Han red på muldyret sitt, og muldyret kom inn under de tette grenene på en stor eik. Hodet hans satte seg fast i eika, og han ble hengende mellom himmel og jord. For muldyret han satt på, løp sin vei.
10. Dette fikk en mann se, og han sa fra til Joab: «Jeg så Absalom henge i en eik.»
11. Da sa Joab til mannen som kom med meldingen: «Når du så det, hvorfor slo du ham da ikke til jorden med det samme? Så skulle jeg ha gitt deg ti sekel sølv og et belte.»
12. Mannen svarte: «Om jeg så fikk tusen sekel sølv veid opp i neven, ville jeg ikke løfte hånden mot kongens sønn. Vi hørte jo alle at kongen gav deg og Abisjai og Ittai dette påbud: Pass på Absalom, gutten min!
13. Men om jeg hadde gått fram med svik og tatt hans liv, så ville det ikke ha blitt skjult for kongen, og du hadde nok holdt deg unna.»
14. Da sa Joab: «Jeg kan ikke stå her og hefte meg bort lenger.» Dermed tok han tre spyd i hånden og rente dem i brystet på Absalom, mens han ennå hang levende mellom grenene på eika.
15. Da kom ti unge menn, Joabs våpensveiner, omringet Absalom og hogg til ham. Slik drepte de ham.
16. Da blåste Joab i hornet, og folket snudde. De holdt opp med å forfølge israelittene, fordi Joab bød dem å stanse.
17. Så tok de Absalom og kastet ham i en dyp grop i skogen og hauget opp en stor steinrøys over ham. Og alle israelittene flyktet, hver til sitt.
18. Mens Absalom levde, hadde han reist en minnestein for seg. Det er den steinen som ennå står i Kongedalen. «For jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn,» sa han. Derfor gav han steinen navn etter seg, og siden er den blitt kalt «Absaloms minne» til denne dag.