26. Med ett fikk vaktmannen se en annen mann som kom løpende. Han ropte ned til portvakten: «Se, der kommer enda en løpende alene.» Kongen sa: «Han kommer også med godt budskap.»
27. Da sa vaktmannen: «Jeg synes den første løper så likt Akima’as, sønn av Sadok.» Kongen svarte: «Han er en god mann, og kommer nok med gledesbud.»
28. Akima’as ropte til kongen: «Vær hilset!» Han kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Lovet være Herren din Gud, som har latt deg vinne over de mennene som løftet sin hånd mot deg, herre konge.»
29. Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Akima’as svarte: «Jeg så at det var stort oppstyr der da Joab sendte kongens tjener og meg av sted, men jeg vet ikke hva det var.»
30. Kongen sa: «Gå til side og bli stående der!» Han gikk til side og ble stående.
31. Med det samme kom nubieren og sa: «Her er et godt budskap, herre konge! I dag har Herren hjulpet deg til din rett og fridd deg fra alle dem som hadde reist seg mot deg.»
32. Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Nubieren svarte: «Herre konge, måtte det gå dine fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, slik som det er gått med gutten.»
33. Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»