24. Imens satt David i portrommet, og vaktmannen gikk oppe på taket over porten. Da han kom bort til muren og så utover, fikk han øye på en mann som kom løpende alene.
25. Vaktmannen ropte ned til kongen og meldte det. Da sa kongen: «Er han alene, kommer han med godt budskap.» Mannen kom nærmere og nærmere.
26. Med ett fikk vaktmannen se en annen mann som kom løpende. Han ropte ned til portvakten: «Se, der kommer enda en løpende alene.» Kongen sa: «Han kommer også med godt budskap.»
27. Da sa vaktmannen: «Jeg synes den første løper så likt Akima’as, sønn av Sadok.» Kongen svarte: «Han er en god mann, og kommer nok med gledesbud.»
28. Akima’as ropte til kongen: «Vær hilset!» Han kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Lovet være Herren din Gud, som har latt deg vinne over de mennene som løftet sin hånd mot deg, herre konge.»
29. Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Akima’as svarte: «Jeg så at det var stort oppstyr der da Joab sendte kongens tjener og meg av sted, men jeg vet ikke hva det var.»
30. Kongen sa: «Gå til side og bli stående der!» Han gikk til side og ble stående.
31. Med det samme kom nubieren og sa: «Her er et godt budskap, herre konge! I dag har Herren hjulpet deg til din rett og fridd deg fra alle dem som hadde reist seg mot deg.»
32. Kongen spurte: «Står det bra til med Absalom, gutten min?» Nubieren svarte: «Herre konge, måtte det gå dine fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, slik som det er gått med gutten.»
33. Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»