18. Mens Absalom levde, hadde han reist en minnestein for seg. Det er den steinen som ennå står i Kongedalen. «For jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn,» sa han. Derfor gav han steinen navn etter seg, og siden er den blitt kalt «Absaloms minne» til denne dag.
19. Akima’as, sønn av Sadok, sa til Joab: «La meg få løpe og bringe kongen det gode budskapet at Herren har hjulpet ham til hans rett og fridd ham fra fiendene.»
20. Men Joab svarte: «Nei, i dag kan du ikke bringe noe gledesbud. En annen gang kan du gå med gledesbud, men ikke i dag; for kongens sønn er død.»
21. Så sa Joab til nubieren: «Gå og fortell kongen det du har sett!» Nubieren bøyde seg for Joab, og så løp han av sted.
22. Men Akima’as, sønn av Sadok, tok til orde igjen og sa til Joab: «Det får gå som det vil, men la meg få løpe av sted etter nubieren.» Joab svarte: «Hvorfor vil du det, min sønn? Du får likevel ingen lønn for det budskapet.»
23. Han svarte: «Det får gå som det vil. Jeg løper av sted.» «Så løp da,» sa Joab. Akima’as løp da den veien som går over Jordan-sletten og fór forbi nubieren.
24. Imens satt David i portrommet, og vaktmannen gikk oppe på taket over porten. Da han kom bort til muren og så utover, fikk han øye på en mann som kom løpende alene.
25. Vaktmannen ropte ned til kongen og meldte det. Da sa kongen: «Er han alene, kommer han med godt budskap.» Mannen kom nærmere og nærmere.