14. Da sa Joab: «Jeg kan ikke stå her og hefte meg bort lenger.» Dermed tok han tre spyd i hånden og rente dem i brystet på Absalom, mens han ennå hang levende mellom grenene på eika.
15. Da kom ti unge menn, Joabs våpensveiner, omringet Absalom og hogg til ham. Slik drepte de ham.
16. Da blåste Joab i hornet, og folket snudde. De holdt opp med å forfølge israelittene, fordi Joab bød dem å stanse.
17. Så tok de Absalom og kastet ham i en dyp grop i skogen og hauget opp en stor steinrøys over ham. Og alle israelittene flyktet, hver til sitt.
18. Mens Absalom levde, hadde han reist en minnestein for seg. Det er den steinen som ennå står i Kongedalen. «For jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn,» sa han. Derfor gav han steinen navn etter seg, og siden er den blitt kalt «Absaloms minne» til denne dag.
19. Akima’as, sønn av Sadok, sa til Joab: «La meg få løpe og bringe kongen det gode budskapet at Herren har hjulpet ham til hans rett og fridd ham fra fiendene.»
20. Men Joab svarte: «Nei, i dag kan du ikke bringe noe gledesbud. En annen gang kan du gå med gledesbud, men ikke i dag; for kongens sønn er død.»
21. Så sa Joab til nubieren: «Gå og fortell kongen det du har sett!» Nubieren bøyde seg for Joab, og så løp han av sted.
22. Men Akima’as, sønn av Sadok, tok til orde igjen og sa til Joab: «Det får gå som det vil, men la meg få løpe av sted etter nubieren.» Joab svarte: «Hvorfor vil du det, min sønn? Du får likevel ingen lønn for det budskapet.»
23. Han svarte: «Det får gå som det vil. Jeg løper av sted.» «Så løp da,» sa Joab. Akima’as løp da den veien som går over Jordan-sletten og fór forbi nubieren.