1. En tid senere hendte det at ammonittenes konge døde, og hans sønn Hanun ble konge etter ham.
2. Da sa David: «Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nakasj, likesom hans far gjorde mot meg.» Så sendte David noen av mennene sine for å trøste ham i sorgen over faren. Men da Davids menn kom til ammonittenes land,
3. sa ammonitthøvdingene til Hanun, sin herre: «Tror du det er for å hedre din far at David sender folk som skal trøste deg? David har nok heller sendt mennene sine til deg for å utforske byen og spionere i den, så han kan ødelegge den.»
4. Da grep Hanun Davids menn. Han raket av dem halve skjegget, skar av dem halvparten av klærne, like til setet, og sendte dem så fra seg.
5. Da David fikk melding om dette, sendte han folk i møte med mennene; for de var vanæret på skammelig vis. Kongen sa til dem: «Hold dere i Jeriko til skjegget er vokst ut igjen. Så kan dere komme tilbake.»
6. Ammonittene skjønte da at David hadde lagt dem for hat. De sendte ut folk og leide tjue tusen mann fotfolk av arameerne i Bet-Rehob og i Soba, tusen mann fra kongen i Ma’aka og tolv tusen mann fra Tob.
7. Da David hørte om dette, sendte han Joab av sted med alle krigsvante menn i hæren.
8. Ammonittene drog ut og fylket seg til strid foran byporten. Arameerne fra Soba og Rehob og mennene fra Tob og Ma’aka stod for seg selv på åpen mark.
9. Da Joab så at fienden truet både forfra og bakfra, valgte han ut en del av Israels beste krigere og stilte dem opp mot arameerne.