4. Da sa Herren til Moses: «Jeg vil la det regne mat ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke det de trenger. Slik vil jeg prøve dem og se om de følger min lov eller ikke.
5. Når de lager til det de har kommet hjem med den sjette dagen, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker om dagen.»
6. Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det er Herren som har ført dere ut av Egypt.
7. Og i morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere murrer mot ham. Men hva er vel vi, siden dere murrer mot oss?»
8. «Dere skal få se det,» sa Moses, «når Herren gir dere kjøtt å spise i kveld og brød å mette dere med i morgen tidlig. For Herren har hørt hvordan dere har murret mot ham. Hva er vel vi? Det er ikke oss dere murrer mot, men Herren.»
9. Moses sa til Aron: «Si fra til hele Israels folk: Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere murrer!»
10. Så talte Aron til alle israelittene som var samlet. Da vendte de seg mot ørkenen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen.
11. Herren sa til Moses:
12. «Jeg har hørt hvordan israelittene murrer. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal skjønne at jeg er Herren deres Gud.»
13. Da det så ble kveld, kom det en slik mengde med vaktler at de dekket leiren, og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren.
14. Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken.
15. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat.
16. Dette er det påbud Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere trenger, en omer til manns! Hver av dere skal hente til dem som er i hans telt, etter tallet på dem som hører ham til.»
17. Israelittene gjorde så; noen sanket mye, andre lite.
18. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket det de trengte.
19. Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.»
20. Men de adlød ikke Moses. En del av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble harm på dem.
21. Siden sanket de hver morgen, enhver så mye som han trengte. Når solen begynte å brenne, smeltet det.