10. Så talte Aron til alle israelittene som var samlet. Da vendte de seg mot ørkenen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen.
11. Herren sa til Moses:
12. «Jeg har hørt hvordan israelittene murrer. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal skjønne at jeg er Herren deres Gud.»
13. Da det så ble kveld, kom det en slik mengde med vaktler at de dekket leiren, og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren.
14. Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken.
15. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat.
16. Dette er det påbud Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere trenger, en omer til manns! Hver av dere skal hente til dem som er i hans telt, etter tallet på dem som hører ham til.»
17. Israelittene gjorde så; noen sanket mye, andre lite.
18. Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket det de trengte.
19. Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.»
20. Men de adlød ikke Moses. En del av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble harm på dem.
21. Siden sanket de hver morgen, enhver så mye som han trengte. Når solen begynte å brenne, smeltet det.
22. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til manns. Og alle lederne i folket kom og fortalte det til Moses.
23. Da sa han til dem: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren. Bak nå det dere vil, og kok det dere vil! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort og gjemme til i morgen.»