17. Men tilgi meg nå min synd denne ene gang, og be til Herren deres Gud at han må spare meg for denne død!»
18. Moses gikk bort fra farao og bad til Herren.
19. Da vendte Herren vinden og lot det blåse en sterk vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem i Sivsjøen. Det ble ikke en gresshoppe igjen i hele Egypt.
20. Men Herren forherdet farao, så han ikke lot israelittene fare.
21. Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!»
22. Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager.
23. Den ene kunne ikke se den andre, og i tre dager var det ingen som torde flytte seg fra sin plass. Men overalt der israelittene bodde, var det lyst.
24. Da sendte farao bud etter Moses og sa: «Gå av sted og hold gudstjeneste! Barna deres kan også få være med. Men småfeet og storfeet skal bli igjen.»
25. Moses svarte: «Nei, du må la oss få det vi trenger til slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud!
26. Buskapen vår skal også være med, ikke en klov får bli igjen; for det er den vi må ta av når vi skal ofre til Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer fram.»