12. Men da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
13. Og Herren bønnhørte ham da han bad. Han lyttet til hans inderlige bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt kongerike igjen. Da fikk Manasse sanne at det er Herren som er Gud.
14. Siden bygde han en ytre mur om Davids-byen, vest for Gihon, nede i dalen, fram til Fiskeporten. Han lot muren gå rundt Ofel og gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han kommandanter.
15. Alle fremmede guder og gudebilder fjernet han fra Herrens hus og like ens alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen.
16. Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram måltidsoffer og takkoffer. Og han sa til folket i Juda at de skulle tjene Herren, Israels Gud.
17. Folket ofret likevel ennå på haugene, men bare til Herren sin Gud.
18. Det som ellers er å fortelle om Manasse, og hans bønn til sin Gud og om de ord seerne talte til ham i navnet til Herren, Israels Gud, det er fortalt i boken om Israels konger.
19. Om hans bønn og hvordan han ble bønnhørt, om hans synd og troløshet, og om de stedene hvor han bygde offerhauger og reiste Asjerapæler og gudebilder, før han ydmyket seg, alt dette er skrevet opp i boken av hans seere.
20. Og Manasse gikk til hvile hos sine fedre. De gravla ham i hans slott, og sønnen Amon ble konge etter ham.
21. Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i to år.
22. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, likesom hans far Manasse hadde gjort. Amon ofret til alle de gudebildene som hans far Manasse hadde laget, og han dyrket dem.
23. Men han ydmyket seg ikke for Herren, som hans far Manasse hadde gjort. Han bare øket sin syndeskyld.
24. Amons menn fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte ham i hans slott.
25. Men folket i landet slo i hjel alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon, og så tok de hans sønn Josjia til konge etter ham.