18. Så ropte de med høy røst på judeisk til folket i Jerusalem som stod på muren. De ville skremme dem og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.
19. De talte om Jerusalems Gud på samme måten som om gudene hos andre folk på jorden, de som er et verk av menneskehender.
20. Da kong Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, hørte dette, bad de og ropte til himmelen.
21. Og Herren sendte en engel som gjorde ende på alle krigere, høvdinger og stormenn i assyrerkongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne etterkommere og hogg ham ned med sverd.
22. Slik frelste Herren Hiskia og innbyggerne i Jerusalem fra assyrerkongen Sankerib og fra alle andre fiender, og han gav dem ro på alle kanter.
23. Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judakongen Hiskia. Og han ble høyt æret blant alle folk etter dette.
24. På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da bad han til Herren, og Herren svarte ham og gav ham et underfullt tegn.
25. Men Hiskia var ikke takknemlig for den velgjerning som var gjort mot ham; han ble hovmodig. Da ble Herren harm på ham og på folket i Juda og Jerusalem.
26. Men Hiskia ydmyket seg, enda så hovmodig han var, og det samme gjorde innbyggerne i Jerusalem. Derfor kom ikke Herrens vredesdom over dem så lenge Hiskia levde.
27. Hiskia vant stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre, hvor han gjemte sølv og gull og kostbare steiner, balsamolje, våpen og alle slags fine ting.
28. Han bygde lagerhus for avlingen av korn og most og olje, og fjøs for alle slags fe, og han skaffet seg buskap til fjøsene.
29. Byer bygde han også og skaffet seg mye småfe og storfe; for Gud hadde gitt ham en mengde gods.
30. Det var Hiskia som stoppet til det øvre utløpet av Gihon-kilden og ledet vannet under jorden til vestsiden av Davids-byen. I alt han tok seg fore, hadde han lykken med seg.