17. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med dere.»
18. Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jerusalem falt ned for Herren og tilbad ham.
19. De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst.
20. Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken. Med det samme de drog ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!»
21. Siden rådførte han seg med folket og stilte så opp en flokk av sangere, som skulle love Herren i hellig skrud, mens de drog ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: «Pris Herren, for hans miskunn varer evig!»
22. Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som lå i bakhold, angripe ammonittene og moabittene og mennene fra Se’ir-fjellene som rykket fram mot Juda, og de ble slått.
23. Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hverandre.
24. Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna.
25. Josjafat og hans menn drog da dit for å ta bytte, og de fant en mengde gods og lik, og verdifulle ting. De tok så mye at de ikke kunne bære det. Tre dager holdt de på med å plyndre; så stort var byttet.
26. Den fjerde dagen kom de sammen i Lovprisningsdalen, og der lovet de Herren. Derfor kalte de stedet Lovprisningsdalen, og det heter det den dag i dag.
27. Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og glade kom de til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem den glede å vinne over fiendene.
28. Med harper, lyrer og trompeter drog de inn i Jerusalem, til Herrens hus.
29. Redsel fra Gud kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.
30. Josjafats rike hadde nå fred; for hans Gud lot ham få ro på alle kanter.
31. Slik regjerte Josjafat i Juda. Han var trettifem år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilki.
32. Josjafat fulgte i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.