31. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham. Gud fikk dem til å vende seg bort fra ham.
32. Straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
33. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
34. Striden ble stadig hardere utover dagen. Israels konge holdt seg oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.