23. Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»
24. Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å finne et skjulested.»
25. Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj
26. og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen.»
27. Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
28. Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
29. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.
30. Nå hadde arameerkongen sagt fra til høvdingene for sine stridsvogner: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»
31. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham. Gud fikk dem til å vende seg bort fra ham.
32. Straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
33. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
34. Striden ble stadig hardere utover dagen. Israels konge holdt seg oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.