3. I lang tid hadde Israel ingen sann Gud, ingen prest som kunne lære dem, og ingen lov.
4. Men når de kom i nød, vendte de om til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem.
5. I de dager kunne ingen ferdes trygt, verken ute eller hjemme; for det var stor uro blant folkene i alle land.
6. Folk støtte mot folk og by mot by; for Gud skapte uro blant dem ved alle slags trengsler.
7. Men dere skal være ved godt mot og ikke la hendene synke! Dere får nok lønn for det dere gjør.»
8. Da Asa hørte disse ord og den profetien som Asarja, sønn av Oded, forkynte, fikk han nytt mot og sørget for å få bort alle de avskyelige gudebildene i hele Juda og Benjamin og i de byene han hadde erobret i Efraims fjell-land. Han satte også i stand Herrens alter som stod foran forhallen i templet.
9. Så kalte han sammen hele folket i Juda og Benjamin og de innflytterne fra Efraim, Manasse og Simeon som bodde blant dem. For mange israelitter hadde gått over til Asa da de så at Herren hans Gud var med ham.
10. I Asas femtende regjeringsår, i den tredje måneden, kom folket sammen i Jerusalem.
11. Samme dagen ofret de til Herren sju hundre okser og sju tusen sauer av det byttet de hadde tatt med seg.
12. Og de gjorde den avtale at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og hele sin sjel,
13. og alle som ikke søkte Herren, Israels Gud, skulle dø, både små og store, menn og kvinner.
14. De sverget Herren troskap med høy røst og med jubelrop, til lyden av trompeter og horn.
15. Hele folket i Juda gledet seg over denne eden; for de hadde sverget den av hele sitt hjerte og søkt Herren med hele sin vilje. Derfor lot han seg finne av dem, og han gav dem ro på alle kanter.
16. Kong Asa tok tilmed fra sin farmor Ma’aka verdigheten som kongemor, fordi hun hadde laget et motbydelig bilde for Asjera. Han hogg det ned, knuste det og brente det opp i Kedron-dalen.
17. Men offerhaugene i Israel ble ikke nedlagt. Asa holdt seg likevel helhjertet til Herren så lenge han levde.