22. Da moabittene stod opp tidlig neste morgen, skinte solen på vannet, og det så ut for dem som om vannet var rødt av blod.
23. «Det er blod!» ropte de. «Kongene har kjempet mot hverandre og slått hverandre i hjel. Nå skal vi ta bytte, moabitter!»
24. Men da de kom til Israels leir, stormet israelittene ut og slo moabittene så de flyktet for dem. Så satte de etter dem og slo dem fullstendig.
25. Nå rev de ned byene, og hver fruktbar åker fylte de med stein; for hver mann kastet sin stein. De stoppet igjen hver kilde, og alle frukttrærne hogg de ned. Til slutt var det bare stein igjen i Kir-Hareset. Slyngekasterne omringet byen og gikk til angrep på den.
26. Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre mann, væpnet med sverd, for å bryte igjennom og nå bort til kongen i Edom. Men de greide det ikke.
27. Da tok kongen sin eldste sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Og det kom så stor skrekk over israelittene at de brøt opp og vendte tilbake til sitt land.