11. Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå vår vei.»
12. Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.
13. David gikk over til den andre siden av dalen og stod på en fjellknaus langt borte. Det var et godt stykke mellom dem.
14. Han ropte til hæren og til Abner, sønn av Ner: «Hører du meg, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper hit over til kongen?»
15. David sa til Abner: «Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? En av folket kom og ville drepe kongen, herren din.
16. Det er ikke bra, det du har gjort. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø alle sammen, fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, over Herrens salvede. Se, her er spydet og vannkrukken til kongen. De stod like ved hodet hans.»
17. Saul kjente igjen stemmen til David og ropte: «Er det din stemme jeg hører, min sønn David?» David svarte: «Ja, herre konge.»
18. Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger du din tjener, herre? Hva galt har jeg gjort? Hva ondt kan du finne hos meg?
19. Hør nå, herre konge, hva din tjener sier: Er det Herren som har egget deg opp mot meg, så la ham kjenne duften av offer. Men dersom det er mennesker, skal de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de nå driver meg bort så jeg ikke får bo i Herrens eget land, og sier: Gå din vei, og dyrk andre guder!
20. La ikke mitt blod væte jorden langt borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for å lete etter en loppe som når en jager rapphøner i heiene.»
21. Da sa Saul: «Jeg har gjort urett. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer siden du satte mitt liv så høyt i dag. Jeg har båret meg uforstandig at og gjort en stor feil.»
22. David svarte: «Se, her er spydet ditt, konge. La en av mennene dine komme over og hente det.
23. Herren lønner den som er rettferdig og trofast. For det var Herren som gav deg i min hånd i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.
24. Måtte Herren sette mitt liv like høyt som jeg har satt ditt liv i dag, og fri meg ut av all nød.»
25. Da sa Saul til David: «Velsignet være du, min sønn David. Alt du tar deg fore, skal lykkes for deg.» Så drog David sin vei, og Saul vendte hjem igjen.