8. David talte mennene sine til rette og gav dem ikke lov til å gå løs på Saul.Da Saul gikk ut av hulen for å dra sin vei,
9. reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
10. Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt?
11. I dag har du sett med egne øyne at Herren gav deg i min hånd i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.
12. Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Men du er etter meg og vil ta livet av meg.
13. Herren skal dømme mellom meg og deg; han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg.
14. Det er som det gamle ordtaket sier: Fra de onde går det ondskap ut. Jeg legger ikke hånd på deg.
15. Hvem er det Israels konge er ute og leter etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe!
16. Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til og føre min sak og hjelpe meg til min rett mot deg.»
17. Da David hadde talt disse ord til Saul, sa kongen: «Er det du som taler, min sønn David?» Så brast han i gråt
18. og sa til David: «Du er bedre enn jeg, for du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg.