32. «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»
33. Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da skjønte Jonatan at faren ville drepe David.
34. Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han hadde vondt av David, fordi faren hadde hånet ham.
35. Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en smågutt med seg.
36. Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.
37. Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»
38. Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar, og bli ikke stående der!» Gutten tok opp pilen og kom til husbonden sin.
39. Han skjønte ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette betydde.
40. Jonatan gav våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!»
41. Da gutten var gått, kom David fram fra gjemmestedet bak steinrøysen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to.
42. Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har sverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»
43. Så brøt David opp og gikk sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.