31. Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og Saul fikk også høre det. Han sendte bud etter ham,
32. og David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.»
33. Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.»
34. Da sa David: «Din tjener har ofte gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau i flokken,
35. sprang jeg etter den, slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, tok jeg den i ragget og slo den i hjel.
36. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånet den levende Guds fylkinger.»
37. Og David la til: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Så gå da! Herren vil være med deg.»
38. Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje.
39. David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg,
40. og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
41. Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.
42. Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til.
43. «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud.