42. Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Loddet falt på Jonatan.
43. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»
44. Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»
45. Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Det må aldri skje! Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på hans hode. For det er med Guds hjelp han har gjort det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.
46. Nå gav Saul opp å forfølge filisterne og drog oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt land.
47. Da Saul hadde fått kongsmakt i Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.
48. Saul gjorde storverk; han slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.
49. Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Han hadde to døtre; den eldste hette Merab og den yngste Mikal.
50. Sauls kone hette Akinoam, hun var datter av Akima’as. Hærføreren hans hette Abner; han var sønn av Ner, Sauls farbror.
51. Kisj, far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønner av Abiel.
52. Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul levde. Og når Saul så en sterk og djerv mann, tok han ham i sin tjeneste.