6. Men de barna du siden har fått, skal være dine. De skal ha navn etter sine brødre i det landet de skal arve.
7. Den gang jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på reisen. Dette hendte i Kanaan, da vi ennå hadde et stykke igjen til Efrat. Og jeg gravla henne der ved veien til Efrat – det er Betlehem.
8. Da Israel fikk se sønnene til Josef, spurte han: «Hvem er det?»
9. Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.» Da sa Jakob: «Kjære, kom hit til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!»
10. Israels øyne var svekket av alder, så han nesten ikke kunne se. Derfor førte Josef guttene bort til ham, og han kysset dem og slo armene om dem.
11. Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke trodd jeg skulle se deg mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!»
12. Så tok Josef dem ned av hans fang og bøyde seg til jorden for ham.
13. Siden tok Josef begge i hånden, Efraim i den høyre, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre, til høyre for Israel, og leide dem fram til ham.
14. Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, enda han var den yngste, og sin venstre la han på hodet til Manasse. Han la altså armene i kors; for Manasse var jo den eldste.