10. Israels øyne var svekket av alder, så han nesten ikke kunne se. Derfor førte Josef guttene bort til ham, og han kysset dem og slo armene om dem.
11. Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke trodd jeg skulle se deg mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!»
12. Så tok Josef dem ned av hans fang og bøyde seg til jorden for ham.
13. Siden tok Josef begge i hånden, Efraim i den høyre, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre, til høyre for Israel, og leide dem fram til ham.
14. Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, enda han var den yngste, og sin venstre la han på hodet til Manasse. Han la altså armene i kors; for Manasse var jo den eldste.
15. Så velsignet han Josef og sa:«Mine fedre Abraham og Isakvandret for Guds åsyn.Den Gud som var min hyrdefra jeg ble født, til denne dag,
16. engelen som fridde meg ¬fra alt det onde,han velsigne guttene:I dem skal mitt navn leve ¬videre,og Abrahams og Isaks, ¬mine fedres, navn.Måtte de bli tallrike i landet!»
17. Da Josef så at faren la sin høyre hånd på hodet til Efraim, mislikte han det. Han grep farens hånd for å flytte den fra Efraims hode over på Manasses hode.
18. «Ikke slik, far!» sa Josef til sin far. «Dette er jo den førstefødte. Legg høyre hånden på hodet hans!»
19. Men faren ville ikke det. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men hans bror som er yngre, skal bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folk.»
20. Så velsignet han dem den dagen og sa:«Når Israel vil velsigne,skal de nevne dere og si:Gud gjøre deg som Efraim og ¬Manasse!»Han satte altså Efraim foran Manasse.
21. Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land.