25. Da Josef kom, bar de inn til ham de gavene de hadde med seg, og kastet seg til jorden for ham.
26. Han spurte hvordan de hadde det, og sa: «Står det bra til med deres gamle far, som dere snakket om? Lever han ennå?»
27. «Ja,» svarte de, «det er bare bra med vår far, din tjener; han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned for ham.
28. Da fikk han øye på Benjamin, sin helbror, og sa: «Er dette den yngste broren, han dere snakket til meg om? Gud signe deg, gutten min!»
29. Da skyndte Josef seg bort; for kjærligheten til broren blusset opp i ham, og han kjente trang til å gråte. Derfor gikk han inn i sitt kammer og gråt.
30. Så vasket han seg i ansiktet og gikk ut igjen. Han gjorde seg hard og sa: «Sett fram maten!»
31. Da satte de fram på særskilte bord – for ham og for brødrene og for egypterne som spiste hos ham. Egyptere kan nemlig ikke spise sammen med hebreere; det holder de for en styggedom.
32. Brødrene fikk sitte vendt mot Josef. De ble plassert etter alderen, den eldste øverst og den yngste nederst. Da så de forundret på hverandre.
33. Så delte han ut til dem av rettene på sitt eget bord, og Benjamin fikk fem ganger så mye som hver av de andre. Så drakk de med ham og ble lystige.