16. Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dem med inn i Josefs hus.
17. Men de ble redde da de ble ført inn, og tenkte: «Det er vel på grunn av de pengene som lå igjen i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit inn. Nå vil de nok overfalle oss, kaste seg over oss, gjøre oss til treller og ta våre esler.»
18. Så gikk de bort til Josefs husholder og snakket med ham ved inngangsdøren.
19. «Hør oss, herre,» sa de, «vi kom hit ned en gang før og kjøpte korn.
20. Men da vi kom til det stedet hvor vi skulle overnatte, og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken. Det var våre egne penger, og de lå der, alle sammen. Nå har vi dem med oss hit igjen.
21. Men vi har også andre penger med oss til å kjøpe korn for. Vi vet ikke hvem som har lagt pengene i sekkene våre.»
22. Da sa han: «Ta det med ro, vær ikke redde! Han som er Gud både for dere og deres far, har gitt dere en skatt i sekkene. De pengene dere hadde med, har jeg fått.» Så førte han Simeon ut til dem.
23. Siden fulgte mannen dem inn i Josefs hus. Han gav dem vann så de fikk vaske føttene, og lot dem få fôr til eslene.
24. Så la de gavene til rette, mens de ventet på at Josef skulle komme hjem til middag. For de hadde hørt at de skulle spise der.
25. Da Josef kom, bar de inn til ham de gavene de hadde med seg, og kastet seg til jorden for ham.
26. Han spurte hvordan de hadde det, og sa: «Står det bra til med deres gamle far, som dere snakket om? Lever han ennå?»
27. «Ja,» svarte de, «det er bare bra med vår far, din tjener; han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned for ham.
28. Da fikk han øye på Benjamin, sin helbror, og sa: «Er dette den yngste broren, han dere snakket til meg om? Gud signe deg, gutten min!»
29. Da skyndte Josef seg bort; for kjærligheten til broren blusset opp i ham, og han kjente trang til å gråte. Derfor gikk han inn i sitt kammer og gråt.