25. Siden gav Josef sine folk befaling om å fylle sekkene deres med korn, legge pengene fra hver av dem tilbake i sekkene og gi dem niste med på veien. Og det ble gjort.
26. Så lesset de kornet på eslene og drog av sted.
27. Men da de slo leir for natten, og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han øye på pengene; for de lå øverst i sekken.
28. Han sa til brødrene: «Jeg har fått pengene mine igjen. De ligger her i sekken min!» Da ble de rent ute av seg. Skjelvende så de på hverandre og sa: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»
29. Så kom de hjem til sin far Jakob i Kanaan. Og de fortalte ham alt som hadde hendt dem.
30. «Mannen som rår der i landet, talte strengt til oss,» sa de, «og tok oss for folk som ville speide ut landet.
31. Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk og ikke spioner.
32. Vi var tolv brødre, sønner av en og samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos far i Kanaan.
33. Han som rår der i landet, sa da til oss: Dette vil jeg ha til tegn på at dere er ærlige folk: La en av brødrene bli igjen hos meg! Så kan dere andre ta alt dere trenger for å stille sulten for dem som er hjemme, og dra av sted.
34. Kom til meg med den yngste broren, så jeg kan se at dere ikke er spioner, men ærlige folk. Da skal dere få deres bror igjen, og dere kan fritt dra omkring i landet.»
35. Da de tømte sekkene, fant hver av dem sin pengepung der. Og da de fikk øye på pengepungene, ble de forskrekket, både de og faren.
36. Deres far Jakob sa til dem: «Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er borte, og nå vil dere også ta Benjamin. Det er meg alt dette går ut over.»
37. Da sa Ruben til sin far: «Du kan drepe begge sønnene mine hvis jeg ikke kommer hjem til deg med Benjamin. Overlat ham bare til meg! Jeg skal føre ham tilbake til deg!»
38. Men Jakob svarte: «Min sønn skal ikke dra ned med dere. Hans bror er jo borte, og han er alene tilbake. Kommer han ut for en ulykke på den ferden dere skal gjøre, da sender dere meg, gammel og grå, med sorg ned i dødsriket.»