39. Så sa farao til Josef: «Siden Gud har latt deg få vite alt dette, er det ingen så vis og forstandig som du.
40. Du skal styre mitt hus, og det du sier, skal hele folket rette seg etter. Bare kongetronen vil jeg ha framfor deg.
41. Se, jeg setter deg over hele Egypt,» sa farao til Josef.
42. Dermed tok han sin seglring av hånden og satte den på Josefs hånd. Så kledde han ham i fine linklær og hengte et gullkjede om halsen på ham.
43. Han lot Josef kjøre i sin nest beste vogn, og de ropte «Abrek» for ham. Slik satte farao ham over hele Egypt.
44. Og han sa til Josef: «Jeg er farao. Ingen skal røre en hånd eller fot i hele Egypt uten at du vil det.»
45. Farao kalte Josef Safenat-Paneah, og han gav ham Asenat til kone. Hun var datter til Potifera, presten i On. Siden drog Josef omkring i Egypt.
46. Josef var tretti år gammel da han trådte fram for farao, kongen i Egypt. Og da nå Josef gikk bort fra farao, reiste han igjennom hele Egypt.
47. Jorden bar så det bugnet de sju årene det var overflod.
48. Og han samlet allslags grøde i de sju gode årene i Egypt og lagret den i byene. I hver by lagret han grøden fra markene der omkring.
49. Slik samlet Josef korn i haugevis, i mengder som havets sand, helt til han gav opp å holde tall på det; for det var ikke til å telle.
50. Før det første uåret kom, fikk Josef to sønner med Asenat, datter til Potifera, presten i On.
51. Den eldste kalte han Manasse. «For Gud har latt meg glemme all min møye og hele min ætt,» sa han.
52. Den andre kalte han Efraim. «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet hvor jeg led vondt,» sa han.
53. Så var de til ende, de sju gode årene i Egypt,
54. og de sju uårene tok til å komme, slik Josef hadde sagt. Det ble hungersnød i alle land; bare i Egypt var det mat.
55. Snart begynte alt folket i Egypt å sulte og rope til farao om brød. Og farao sa til dem: «Gå til Josef! Det han sier dere, skal dere gjøre.»
56. Hungersnøden bredte seg utover hele landet. Da åpnet Josef alle lagrene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hard i Egypt.