29. Det står i min makt å skade dere. Men deres fars Gud sa til meg i natt: Ta deg i vare så du ikke sier et vondt ord til Jakob!
30. Men når du nå har dratt bort, fordi du lengtet så etter din fars slekt, hvorfor stjal du da husgudene mine?»
31. Jakob tok da til orde og sa til Laban: «Jeg var redd. For jeg tenkte du kunne ta døtrene dine fra meg med makt.
32. Men den du finner dine husguder hos, skal miste livet. Se nå etter hva jeg har med meg, mens våre frender er til stede, og ta det som tilhører deg!» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
33. Laban gikk inn i Jakobs telt og teltene til Lea og de to trellkvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt.
34. Rakel hadde tatt husgudene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban lette i hele teltet, men fant ingen ting.
35. Da sa Rakel til sin far: «Min herre må ikke ta det ille opp at jeg ikke kan reise meg for ham. For jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men fant ikke husgudene.
36. Da ble Jakob harm og kom med anklager mot Laban. Han tok til orde og sa til ham: «Hva ondt har jeg gjort? Hva er min synd, siden du forfølger meg slik?
37. Du har gjennomsøkt alt det jeg eier. Hva fant du som hører til i ditt hus? Legg det fram her for mine og dine frender, så de kan dømme mellom oss to!
38. Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig. Og værene i buskapen din har jeg ikke ett opp.
39. Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men godtgjorde skaden selv. Når noe var stjålet, krevde du erstatning av meg, enten det hadde skjedd om dagen eller om natten.