3. Når alle flokkene var samlet der, veltet de steinen fra brønnen og lot småfeet drikke. Så la de steinen på plass igjen.
4. Jakob spurte: «Hvor er dere fra, brødre?» «Vi er fra Karan,» sa de.
5. Så spurte han: «Kjenner dere Laban, sønn av Nakor?» De svarte: «Ja, det gjør vi.»
6. «Står det vel til med ham?» spurte Jakob. «Ja, det gjør det,» svarte de. «Se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet!»
7. Da sa han: «Det er jo ennå høylys dag. Det er for tidlig å samle buskapen. La småfeet få drikke, og gå så og gjet!»
8. De svarte: «Nei, det kan vi ikke gjøre før alle flokkene er samlet, og gjeterne har veltet steinen fra brønnen. Da skal vi gi småfeet vann.»
9. Mens han ennå stod og snakket med dem, kom Rakel med farens buskap; for det var hun som gjette.
10. Da Jakob fikk se Rakel, datter til morbroren Laban, og småfeet hans, gikk han fram, veltet steinen fra brønnåpningen og lot morbrorens buskap få drikke.
11. Så kysset Jakob Rakel og brast i gråt.
12. Han fortalte henne at han var i slekt med hennes far og at han var sønn av Rebekka. Da sprang Rakel hjem og fortalte dette til sin far.
13. Med det samme Laban fikk høre om Jakob, søstersønnen sin, sprang han imot ham, slo armene om ham, kysset ham og tok ham med seg hjem. Og Jakob fortalte ham alt det som hadde hendt.
14. Da sa Laban til ham: «Du er sannelig av samme kjøtt og blod som jeg!» Så ble Jakob hos ham en måneds tid.
15. En dag sa Laban til Jakob: «Du skal da ikke tjene hos meg for ingen ting, selv om du er min frende. Si meg hva du vil ha i lønn!»
16. Nå hadde Laban to døtre; den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel.
17. Lea hadde milde øyne, men Rakel var velskapt og vakker.
18. Og Jakob var blitt glad i Rakel. Derfor sa han: «Jeg skal tjene hos deg i sju år for Rakel, den yngste datteren din.»
19. Laban svarte: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn til en fremmed mann. Bli du hos meg!»
20. Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og de årene syntes han var som noen få dager; så glad var han i henne.
21. Jakob sa til Laban: «La meg nå få min kone! For tiden er inne, og jeg vil flytte sammen med henne!»
22. Da bad Laban sammen alt folket på stedet og holdt gjestebud.