32. «Hvem er du?» spurte Isak. Han svarte: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn.»
33. Da ble Isak så forskrekket at han skalv, og han sa: «Hvem var det da som kom inn til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og velsignet ham – og nå må han være velsignet.»
34. Da Esau hørte det faren fortalte, satte han i et høyt og hjerteskjærende skrik og sa: «Velsign meg også, far!»
35. Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen som du skulle ha.»
36. Da sa Esau: «Med rette har han fått navnet Jakob; for nå har han lurt meg to ganger. Førstefødselsretten min tok han, og nå har han tatt velsignelsen også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg òg?»
37. Da tok Isak til orde og sa til Esau: «Jeg har jo satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gjort til treller for ham. Med korn og vin har jeg sørget for ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?»
38. Esau svarte: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg også, far!» Og Esau satte i å gråte høyt.
39. Da tok Isak igjen til orde og sa:«Langt borte fra den fruktbare ¬jordskal ditt bosted være,uten dugg som faller ¬fra himmelen.
40. Av ditt sverd skal du leve,og du skal tjene din bror.Men når du en gang sliter deg ¬løs,skal du rive hans åk ¬av din nakke.»
41. Esau la Jakob for hat fordi faren hadde velsignet ham. Og Esau sa med seg selv: «Snart kommer den tid da vi må sørge over far. Da skal jeg slå min bror Jakob i hjel.»
42. Da Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt, sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Hør her, din bror Esau vil hevne seg på deg og slå deg i hjel.