15. Da det ikke var mer vann igjen i sekken, kastet hun barnet inn under en busk.
16. Så gikk hun og satte seg et bueskudd lenger borte; for hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at gutten dør.» Mens hun satt der, begynte gutten å gråte.
17. Gud hørte at han gråt. Da ropte Guds engel fra himmelen til Hagar og sa: «Hva er i veien med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt gutten gråte der han ligger.
18. Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.»
19. Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke.
20. Gud var med gutten. Han vokste opp i ørkenen og ble bueskytter.
21. Han bodde i Paran-ørkenen, og hans mor tok en kone til ham fra Egypt.
22. På den tiden hendte det at Abimelek og Pikol, hærføreren hans, sa til Abraham: «Gud er med deg i alt du gjør.
23. Sverg nå ved Gud at du ikke vil fare med svik mot meg eller mine barn og etterkommere! Likesom jeg har vist godhet mot deg, skal du vise godhet mot meg og det landet du har fått tilhold i.»
24. Abraham svarte: «Ja, jeg sverger.»
25. Abraham krevde Abimelek til regnskap for en brønn som Abimeleks treller hadde ranet til seg.
26. Men Abimelek sa: «Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har ikke fortalt meg det, og jeg har ikke hørt om det før i dag.»
27. Da tok Abraham småfe og storfe og gav Abimelek, og de sluttet en pakt med hverandre.
28. Men Abraham stilte sju av lammene for seg selv.
29. Da sa Abimelek til ham: «Hvorfor har du stilt disse sju lammene for seg selv?»
30. Han svarte: «Disse sju lammene skal du ta imot av meg; det skal være et vitnesbyrd om at jeg har gravd denne brønnen.»
31. Derfor ble stedet kalt Be’er-Sjeba; for der avla de ed, de to.