13. For nå skal vi ødelegge dette stedet, fordi et stort klagerop over folket er nådd opp til Herren. Han har sendt oss for å ødelegge byen.»
14. Da gikk Lot ut og sa fra til svigersønnene sine, de som skulle ha døtrene hans. «Stå opp og kom dere bort fra dette stedet,» sa han; «for nå vil Herren ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde han drev gjøn med dem.
15. Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!»
16. Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
17. Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!»
18. Men Lot svarte: «Å nei, min herre!
19. Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene; for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde.
20. Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit; det er ikke store stedet. Kjære, la meg få flykte dit – byen er jo så liten – så jeg kan berge livet!»
21. Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil i dette også; jeg skal ikke ødelegge den byen du nevner.
22. Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet fram.» – Derfor heter byen Soar.
23. Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar.
24. Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen.
25. Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken.
26. Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.