4. Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: «Nei, han skal ikke arve deg, men din egen sønn skal bli din arving.»
5. Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.»
6. Abram trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig.
7. Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.»
8. Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?»
9. Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!»
10. Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene over på midten og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over.
11. Rovfugler slo ned på de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk.
12. Da solen var nær ved å gå ned, falt det en dyp søvn over Abram. Redsel kom over ham – et stort mørke.
13. Og Gud sa til ham: «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år.
14. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods.