10. Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene over på midten og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over.
11. Rovfugler slo ned på de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk.
12. Da solen var nær ved å gå ned, falt det en dyp søvn over Abram. Redsel kom over ham – et stort mørke.
13. Og Gud sa til ham: «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år.
14. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods.
15. Og du skal gå bort i fred til dine fedre; i en god alderdom skal du gå i grav.
16. I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»
17. Da solen var gått ned, og det var blitt stummende mørkt, viste det seg en rykende ovn, og en flammende lue som fór fram mellom kjøttstykkene.
18. Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat,
19. landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene,
20. hetittene, perisittene og refaittene,
21. amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»