1. En tid senere hendte det at Nakasj, ammonittenes konge, døde, og hans sønn Hanun ble konge etter ham.
2. Da tenkte David: «Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nakasj; for hans far viste godhet mot meg.» Så sendte David noen menn for å trøste ham i sorgen over faren. Men da Davids menn kom til ammonittenes land for å trøste Hanun,
3. sa ammonitthøvdingene til ham: «Tror du det er for å hedre din far at David sender folk som skal trøste deg? Hans menn er nok heller kommet til deg for å utforske byen og spionere i landet, så han kan ødelegge det.»
4. Da grep Hanun Davids menn. Han raket dem, skar av dem halvparten av klærne like til setet og sendte dem så fra seg.
5. Da noen kom og meldte dette til David, sendte han folk i møte med mennene; for de var vanæret på skammelig vis. Kongen sa til dem: «Hold dere i Jeriko til skjegget er vokst ut igjen. Så kan dere komme tilbake.»
6. Da ammonittene skjønte at de hadde gjort seg forhatt hos David, sendte Hanun og hans menn tusen talenter sølv for å leie vogner og hestfolk fra Mesopotamia, fra arameerriket Ma’aka og fra Soba.
7. De leide seg trettito tusen vogner og fikk med seg kongen av Ma’aka med hans hær. Alle disse kom og slo leir utenfor Medeba. Ammonittene samlet seg også fra byene sine og drog ut i strid.
8. Da David hørte om dette, sendte han Joab av sted med alle krigsvante menn i hæren.
9. Ammonittene drog ut og fylket seg til strid foran byporten. Men kongene som var kommet dit, stod for seg selv på åpen mark.