26. Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj
27. og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!»
28. Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
29. Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
30. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.
31. Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»
32. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.
33. Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
35. Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han.
36. Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»