18. Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»
19. Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.
20. Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.
21. Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren.
22. Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»
23. Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
24. Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»
25. Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom og leter etter et skjulested.»
26. Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj
27. og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!»
28. Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
29. Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
30. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.
31. Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»
32. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.
33. Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
35. Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han.