9. Men Obadja sa: «Hva ondt har jeg gjort, siden du vil gi meg i hendene på Akab og la ham drepe meg?
10. Så sant Herren din Gud lever: Det fins ikke det folk eller rike som min herre ikke har sendt bud til for å lete etter deg. Når de så sa at du ikke var der, lot han det rike og folk avlegge ed på at de ikke kunne finne deg.
11. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her.
12. Når jeg nå går fra deg, vil kanskje Herrens Ånd rykke deg bort til et sted som jeg ikke vet om. Kommer jeg så og sier fra til Akab, og han ikke finner deg, vil han drepe meg. Og jeg, din tjener, har da fryktet Herren helt fra ungdommen av.
13. Har du ikke hørt, herre, hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da skjulte jeg hundre mann i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem.
14. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Da vil han drepe meg!»
15. Da sa Elia: «Så sant han lever, Herren, Allhærs Gud, som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.»
16. Så gikk Obadja sin vei. Han møtte Akab og fortalte ham dette, og Akab gikk for å møte Elia.
17. Med det samme Akab fikk se Elia, sa han: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?»
18. Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene.
19. Men send nå bud omkring og kall hele Israel sammen hos meg på Karmel-fjellet, og like ens de fire hundre og femti Ba’al-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord.»
20. Så sendte Akab bud omkring til alle israelittene og stevnet profetene sammen på Karmel-fjellet.
21. Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» Men folket svarte ikke et ord.
22. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Ba’als profeter er det fire hundre og femti.
23. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild.
24. Så kan dere kalle på guden deres, og jeg vil kalle på Herren. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!»
25. Da sa Elia til Ba’al-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Kall så på guden deres, men tenn ikke ild!»
26. Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist.
27. Da det var blitt middag, begynte Elia å spotte dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.»
28. Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem.
29. Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enste dem.