10. Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11. Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12. Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13. Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14. Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15. Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16. som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17. men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18. Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.