16. En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17. Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18. Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19. Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20. Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21. Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22. Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23. De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24. Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25. Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.