1. Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2. Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3. hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4. Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5. at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6. Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7. så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8. Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9. Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10. Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11. Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12. Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13. sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,