1. En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*.
2. Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning* - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig!
3. Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.
4. En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.
5. Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin.
6. Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.
7. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.
8. Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner?
9. Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord*! - Sela. Til elver kløver du jorden.
10. Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.
11. Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd.
12. I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned.