7. Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.
8. Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.
9. De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.
10. Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.
11. På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.
12. Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.
13. For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.
14. De*, de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet.
15. Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer*!
16. Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.
17. Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden!
18. Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.