29. De drar gjennem skaret. I Geba [sier de] vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flyr.
30. Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot!
31. Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast.
32. Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen.
33. Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave,
34. og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige*.