24. Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: Frykt ikke, du mitt folk som bor i Sion, for Assur, når han slår dig med kjeppen og løfter sin stav over dig, således som de gjorde i Egypten!
25. For bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender sig til deres* ødeleggelse.
26. Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten.
27. På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, og åket skal sprenges av dens fedme*.
28. Han kommer over Ajat, drar frem gjennem Migron; i Mikmas lar han sitt tren bli igjen.
29. De drar gjennem skaret. I Geba [sier de] vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flyr.
30. Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot!
31. Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast.
32. Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen.
33. Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave,
34. og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige*.