13. Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine.
14. Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;
15. for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.
16. Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,
17. men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.
18. Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;
19. for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.
20. Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,
21. og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,
22. og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.
23. Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.
24. Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!
25. Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;
26. våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;